Miyavi startet sin karriere som rockeartist under navnet Miyabi med bandet Dué le Quartz. Allerede den gang ble han lagt merke til. Ikke bare for å skrive de fleste sangene og for å spille gitar med stor suksess, men også for sin rockestjerneholdning.
Han startet sin egen solokarriere med å åpne sin egen hjemmeside rett etter at Dué le Quartz ble oppløst som band i 2002, og ga derfor ikke fansen tid til å sørge.
På sett og vis var det helt normalt at han fortsatte sin karriere i musikkbransjen, ettersom han hadde, og har fremdeles, mye å gi musikalsk.
Likevel var det et siste bevis på at Miyabi hadde planer om å gå solo mens han fremdeles spilte i bandet, selv om man mer eller mindre kunne gjette seg til det, med tanke på populariteten hans. Han nevnte også at han holdt tilbake de sangene han mente ikke passet for Dué le Quartz
Når han sto på egne bein, forandret han navnet sitt til Miyavi (på japansk blir Miyabi of Miyavi uttalt likt, men skrives forskjellig.), og ba fansen om å skrive det slik når de snakket om han som soloartist, som, i følge ham selv, var mer lik ham. Han sa at han fremdeles er takknemlig for Dué le Quartz, og gikk hen og tatoverte bandnavnet på hånda, men nå som han hadde gått solo, var han fri fra alle kompromisser.
Hans første album Gagaku ble sluppet november 2002. Det var et ganske mørkt og eksperimentalt album. Stilen på singlene hans hadde forandret seg en del. Fra pop til rock til sære lyder. Det kunne se ut som om Miyavi hadde et stort behov for å prøve ut alle ideene han hadde fått gjennom årenes løp, og nå endelig hadde sjansen.
På albumene sine liker Miyavi å spille alle instrumentene selv, samtidig som han står for det vokalske. Han liker rett og slett å gjøre så mye som over hode mulig. Musikken hans skilte seg fra den til Dué le Quartz, noe som førte til en deling av all fansen hans. Soloarbeidet hans inneholdt mindre gitar, noe som kom som en overraskelse på fansen - Miyabi hadde alltid blitt ansett som en dyktig gitarist. Selv om mange så han som oppmerksomhetssyk, plagsom og overkul, var det stor enighet om at han var unektelig talentfull. Men det var den gang, og nå hadde Miyavi bestemt seg for å bli husket som en artist og ikke bare en dyktig gitarist. Det alene var ikke nok.
Hans andre album, Galyuu, viste Miyavi mer som en stjerne enn hans forrige album. Hans økende fanskare, og hans endelige avskjed med sitt ”visual image”, var sørgelig for mange av den gamle fansen, men musikken hans hadde ikke forandret seg så mye. Det var til trøst for noen.
Oresama, en film med Miyavi i hovedrollen, ble sluppet i 2003. Før dette hadde han en bitteliten rolle sammen med Dué le Quartzvokalist Sakito i filmen Ryomano Taumato Sono Ottoto Aijin. Å være filmstjerne så ut til å være en naturlig fortsettelse av Miyavis ego, som for ham ikke er det mest seriøse i verden.
Sommeren 2005, får Miyavis store ego en kjempeboost, da han slipper albumet Miyavi- Miyavizm- shugi. Albumet selger kjempebra, og han får masse PR, og nok en gang gir ham seg selv et nytt kallenavn: Kort og greit MYV.
Miyavi har mye tro på seg selv og sitt talent. Tragiske sangtekster, naiv oppføsel, og kjærlighet for visuell og unik musikk.
Artisten som en gang startet i bandet Dué le Quartz liker å prøve nye ting, og det er ikke et fjell høyt nok for ham. Han er en dyktig gitarist og en interessant sanger, men han viser også alle tendenser til en rockestjerne. Opptre og spille for og med sitt publikum er en av Miyavis mange interesser. Selv om han til tider kan virke mindre riktig bevart i skallen, skal han på ingen måte bli undervurdert.
