Plastic Tree - Alone again, wonderful world

author: trollska

Alone again, wonderful world vil lett bli gjenkjent av Plastic Tree fans på grunn av Ryutaro's unike stemme, den dystre teksten, og den fengende rytmen. Sangen begynner med en sprø og tung gitar, som først får lytteren til å tenke "Hmm… dette var en rar sang", men så snart Ryutaro's myke stemme kommer inn blir sangen veldig meningsfylt, og det hele blir enda bedre når de andre instrumentene kaster seg inn i sangen. Det faktum at samtlige instrumenter høres ut som de veier dobbelt så mye som de egentlig gjør har ødelagt mange sanger for mange artister, siden det ofte gjør tekstene kjedelige og lange. Men Plastic Tree skaper en egen stemning med sammensetningen av den skarpe, tunge instrumentbruken i versene, og Ryutaro's balsam lignende stemme, som gjør at man blir sittende og høre på den igjen og igjen. Rett før verset begynner å bli kjedelig, starter et veldig bra refreng som setter prikken over I-en for denne sangen. Teksten er som de fleste andre Plastic Tree tekster, nemlig ganske dyster, og handler om drømmer, illusjoner og som tittelen sier; ensomhet i en vidunderlig og uforståelig verden. Dette kan være lett å kjenne seg igjen i for mange lyttere.

Denne sangen gjorde denne ensomme, vidunderlige verdenen enda litt mer vidunderlig, og litt mindre ensom, siden bandet gir deg følelsen av å være ett med dem.

Den neste sangen kalt Psychedelizm starter med en rar techno-intro som blir fulgt opp av en tung gitar som igjen snart blir myknet ned av Ryutaro's vokal. En spennende sang med god rytme, og kanskje litt mindre kjedelig enn det første sporet på singelen. Alt i alt en bra sang og man sitter igjen med denne typiske Plastic Tree følelsen av en indre ro.

Hajime noXXX forvirrer oss kanskje litt. Sangen begynner med nesten et halvt minutts taushet, og når det endelig kommer lyder, viser det seg å være en slags remiks av Alone again, Wonderful world der gitaren har blitt erstattet av en typisk supernintendo / gameboy – lydeffekt, og Ryutaro's stemme er redusert til smurfe-stadiet. I tillegg til denne rare versjonen, er selve remiksen dempet og man kan høre bandmedlemmene sitte og snakke. En veldig merkelig sang, men så er jo Plastic Tree et ganske merkelig band også!

Det er også to instrumentale versjoner av de to første sporene inkludert, så hvis du føler for å synge en trall er det bare å slå seg løs!

Etter å ha hørt igjennom singelen, sitter man igjen med en følelse av at man kanskje har lyst til å høre den en gang til. Ryutaro's rene, uanstrengte stemme sammen med resten av instrumentene gjør det Plastic Tree kan best, nemlig samarbeide. Bandets sterkeste side er at de spiller på hverandres sterke sider, og jobber sammen som et band, en helhet. Dette er noe som kommer tydelig frem i denne singelen, der Ryutaro's myke vokal demper ned en skarp gitar. Personlig liker jeg Plastic Tree mer og mer for hver singel de gir ut, og min kjærlighet for dem stopper ikke med denne singelen. En ting er i hvert fall sikkert, Plastic Tree er ikke "bare enda et J-rock band"!